– Dere presenterer helt nye arbeider til utstillingen ved NNKS, men tematikken har dere jobbet med i flere år. Hva legger dere i tittelen «Moderne ruiner»?

Det vi legger i denne tittelen er vel både det at det dreier seg om bygninger og gjenstander som er fra «tiden av i går», samtidig som det på ingen måte dreier seg om ruiner som har stått og forvitret og blitt brutt ned av naturkrefter over lang tid, som tilfelle jo gjerne er med en klassisk ruin. Det vi har tatt utgangspunkt i til denne utstillingen er menneskeskapte ruiner der bygninger og gjenstander destrueres over kort tid.

– Hvordan fant dere fram til miljøene dere har tatt utgangspunkt i, og hva var det som gjorde at dere bestemte dere for å jobbe videre med dem?

Industrimotiver har fascinert oss lenge. Vi kunne ha tatt utgangspunkt i flere andre steder, men i og med at vi har en tilknytning til Trondheim og Mandal hvor disse anleggene befinner seg, var det naturlig å velge motiver fra disse stedene. Vi har i årevis observert disse anleggene fra avstand. Og nå, når de rives eller blir forlatt, er det mulig å studere dem inngående. Bergs Maskin på Lilleby, en klassisk fabrikkbygning fra 1947 i form av en basilika, var innkapslet i store moderne produksjonshaller, og kom først til syne da rivningsprosessen startet i 2013. Interiøret var like fascinerende som eksteriøret. Her kunne en tydelig se hvordan rommene hadde endret seg, og hvordan de tekniske installasjonene hadde vokst organisk frem over lang tid. Hvert rom opplevdes som et klart definert sted med en helt egen stemning, noe vi forsøker å få til gjennom å gjenskape en vandring fra rom til rom i filmene som inngår i utstillingen. Impregneringsanlegget til Marnar Bruk, med sitt markante tårn, har vært et landemerke i Mandal by. Da bygget ble forlatt ble det plutselig mulig å studere det fra innsiden. En dunkel og mystisk verden befant seg innenfor. Alt var dekket av en gulaktig olje. I kontordelen sto lys og varmeovner på, noe som ga inntrykk av at stedet var forlatt i all hast. Vi hadde hele tiden følelsen av at noen snart ville komme tilbake. Men det skjedde ikke; stedet har stått uforandret i et par år nå.

– Hvorfor har dere valgt å bruke 3D-film som et av mediene i dette prosjektet?

Sammen med industribygningene forsvinner en unik formverden. Den atmosfæren vi opplever på disse stedene håper vi å kunne formidle gjennom denne teknikken, fordi romopplevelsen blir mye sterkere.

– Kan dere fortelle litt om hvordan dere jobber rent teknisk?

Når det gjelder filmene så er første skritt fotodokumentasjon. Deretter bygges modeller i et 3D- modelleringsprogram og fototeksturer bearbeides og legges på. Filmene fremkommer ved at man (digitalt) lar et kamera bevege seg rundt i modellen. For 3D filmen Imperator, som vises i kunstnersenterets black box, gjelder det samme, men her blir det to parallelle kamerabaner (en for hvert øye). Utgangspunkt for de skulpturelle objektene som også inngår i utstillingen har vært en felles forståelse for ideene til disse. Uttrykket vi har ønsket å oppnå har vært bestemmende for hvilke materialer og teknikker som har blitt brukt i de forskjellige objektene.

– Dere har litt forskjellige faglige bakgrunner og samarbeider på tvers av fagfelt som kunsthåndverk og billedkunst. På hvilken måte tenker dere at objektene og filmene i utstillingen forholder seg til hverandre?

Det begynte med at vi stilte ut sammen i 2009 fordi vi hadde et slektskap tematisk. Hver for oss arbeidet vi med forkastede eller forlatte gjenstander, hus og områder; og på hver vår måte med objekter, installasjoner, foto, tegning og maleri. Og tittelen på utstillingen den gang var også «moderne ruiner». Vi har fortsatt samarbeidet med dette som tema ¬- altså moderne ruiner. I et samarbeid er det for oss inspirerende at vi har forskjellig faglig ståsted, og kan bidra med helt forskjellige ting rent teknisk. Uten å gå for langt inn i en tolkning, kan vi jo si at en felles tematikk i filmer og objekter er at det handler om noe som holder på å ebbe ut.