Bringer mer generøsitet inn i samtidskunsten

Den unge kunstneren, Anna Ihle, er fast bestemt på å arbeide som kunstner i lang tid fremover. Da er det fint å få en godt etablert kunstner med betydelig fartstid bak seg som mentor i startfasen.

Av Hilde Sørstrøm

 

Helt kort, hva arbeider du med som kunstner?

– Jeg gikk ut fra Konstfack i Stockholm med master i 2014, og har de siste sju–åtte årene jobbet med en journalistisk undersøkende teknikk og temaer knyttet til arbeidsliv, arbeidsledighet og moti-vasjon.

Hvorfor søkte du mentorordningen, og hvilke forventninger hadde du?

– Jeg holdt på med flere prosjekter som var veldig store, og jeg ønsket innspill til hvordan jeg best kunne dra det i land. Plutselig fikk jeg nye roller, som prosjektleder, produsent eller andre ting som inngikk i kunstnerskapet mitt, som jeg kjente at jeg ikke helt hadde kompetansen til. Og jeg hadde lyst til å diskutere de utfordringene jeg møtte med noen som var mer erfaren, spesielt siden jeg selv jobber mye med temaet arbeid. Det gjorde det viktig for meg å kunne diskutere etiske problemstil-linger knyttet til arbeidspraksisen med noen som har lignende verdier som meg. To av mine største målsettinger er å kunne fortsette å lage undersøkende arbeider, samt å kunne betale mine samar-beidspartnere anstendig. Derfor ville jeg lære mer om den administrative og etiske delen av å være en prosjektleder.

– Jeg forventet – eller håpte – at en mentor kunne hjelpe meg til å manøvrere dette litt lettere. Jeg hadde altfor få referansepunkter med hensyn til hvordan jeg skulle gjennomføre ting. Dette syntes jeg var vanskelig, fordi man skal ta ansvar for andre folk og forvalte penger.

Så du begynte altså å få prosjekter i så stor skala at du følte at du måtte ha råd?

– Ja, jeg har bestemt meg for å jobbe med kunst i lang tid framover, og ville diskutere med noen som også hadde jobbet lenge og stort for å finne ut hvordan jeg best kunne arbeide på en bære-kraftig måte. Både for min egen del og med tanke på andre mennesker som man møter i forskjelli-ge sammenhenger.

Hva ser du etter i en mentor?

– Jeg ser etter en person som jeg kan lære noe av. Noen jeg selv kan definere meg selv i forhold til. Og det å møte noen som har lang fartstid og gjør viktige arbeider, er veldig, veldig nyttig.

Du fikk Ane Hjort Guttu som mentor. Kjente du henne fra før?

– Jeg hadde sett mange av arbeidene hennes før, og hadde faktisk tenkt tidligere at det kunne være interessant å høre hvordan hun jobber. Hun arbeider med film – store produksjoner som in-kluderer samarbeid med andre. Hun har også et tydelig politisk tilsnitt i de fleste av arbeidene sine, noe jeg var veldig nysgjerrig på. Og så var jeg nysgjerrig på hvordan hun forholder seg til offentlig-heten.

Hvordan foregikk samarbeidet mellom deg og Ane Hjort Guttu?

– Jeg bor i Stavanger, Ane i Oslo. Så jeg reiste til Oslo fire–fem ganger og hadde møter med hen-ne. Så hadde vi gjerne Skype-samtaler eller jeg sendte noen e-poster for å få innspill på ting. Vi snakket sikkert sammen en gang i måneden, mer eller mindre.

– I begynnelsen var nok samarbeidet preget av forhørsmetode fra min side. Det var mye jeg lurte på. Som for eksempel hvordan man planlegger et prosjekt, hvordan man organiserer året sitt, hvor mye finansiering man bør ha på plass før man starter opp et prosjekt, hva man gjør når man tviler på en idé, eller hvordan man lager rom for familie når man har en kunstpraksis.

Hva har du fått igjen for å være med i mentorordningen?

– Det har vært veldig fint å få kjennskap til en som jobber på et nivå som det Ane gjør. Å se nært på en kunstnerisk praksis er i seg selv veldig nyttig.

– Det som var fantastisk med mentorordningen, var at den har vært så åpen. I søknaden skriver du litt om hva du har behov for, men i samtale med mentoren finner du ut av andre ting du kan lære mer om. Ting du ikke har tenkt på før. Og det er jo slik man utvikler seg, når man oppdager noe som kan endres eller utvikles. Men av og til trenger man hjelp til å se de tingene.

Ser du annerledes på din rolle som kunstner eller din praksis nå?

– Ikke annerledes, men jeg tror jeg har blitt tryggere på en del ting. Jeg har også fått sett en del spesifikke muligheter og praktiske veier å gå videre. Så livet som kunstner føles ikke like utmatten-de, stort og ukjent. Jeg ser tydeligere hva som er relevant og hva som er mindre relevant for min praksis.

Hva tenker du et mentorprogram kan være i forhold til annen utdanning, som for eksempel Konstfack i Stockholm som du har gått på?

– Mentorordningen gir en helt annen forankring til virkeligheten. Noe som er veldig, veldig bra. Det er også en grunnverdi i mentorordningen som handler om generøsitet, noe som er viktig å gi større plass til i kunstfeltet. Det handler om å utveksle erfaringer og kunnskap med hverandre for å bygge opp samtidskunsten som et sterkere og tryggere felt som flere folk kan ha tilgang til. Jeg tenker at det å utvikle generøsitet også er en del av det å jobbe med å bidra til mangfold innenfor kunsten i framtida.

Har du noen tips til unge kunstnere som skal delta eller lurer på om de skal søke en mentorordning?

– Hvis de lurer på om de skal søke, så sier jeg bare at ja, de bør søke. Men det kan være lurt å tenke litt gjennom på forhånd hva som er ens egne utfordringer. Prøve å definere det for seg selv. Det er mye som blir tydelig bare ved å sette fingeren på det. Tenk på hvilke ting som kommer med erfaring, og hvordan man kan få innblikk i det.


Mentorprogrammet er en del av NNKS Talent, som er gjennomført takket være støtte fra Talent Norge og Sparebank 1 Nord-Norges kulturnæringsstiftelse. Les mer om programmet her.