Fikk hjelp til å navigere

Maiken Stene arbeider med mange ulike kunstneriske uttrykk, der både maleri, installasjon, foto, tekst og video er representert. Etter at hun i 2013 ble uteksaminert med mastergrad fra Konsthögskolan i Malmö, har hun blant annet deltatt i mentorordningen til NNKS. Men at hun faktisk hadde behov for en mentor var noe hun forstod først etter at hun var tatt opp i programmet.

Av Hilde Sørstrøm

 

Hvorfor søkte du på mentorordningen?

– Jeg søkte den fordi jeg har god erfaring med Nordnorsk kunstnersenter, som organiserer ordningen. Jeg har også bodd i Lofoten og gått på forskole i Kabelvåg og ville gjerne være med på noe som skulle foregå der. Da jeg søkte visste jeg faktisk ikke at jeg trengte en mentor, det oppdaget jeg først i løpet av året. Da skjønte jeg at det ville være veldig bra for min praksis å ha noen som kunne støtte meg i avgjørelser jeg må ta som kunstner.

Hadde du noen forventninger til ordningen?

– Nei, egentlig ikke. Utlysningen var jo ganske åpen. Den kom ikke som et forhåndsdefinert program. Vi ble oppfordret til å definere og utforme samarbeidet med mentoren ut ifra hva slags behov vi hadde.

Du fikk Marte Aas som mentor. Hva var ditt forhold til hennes kunstnerskap?

– Hun er en godt etablert fotograf og filmskaper som bor i Oslo og har jobbet som professor ved akademier. Hun har mye erfaring, men jeg hadde ikke så mye kjennskap til kunstnerskapet hennes fra før. Heldigvis fungerte Marte og jeg veldig godt sammen, det var en bra «pairing» og jeg føler jeg har fått en utrolig mye relevant hjelp i tillegg til en ny god venn! Det har også vært veldig givende å bli kjent med hvordan Marte jobber, og med hennes kunst. Hun er utrolig dyktig.

Kan du fortelle litt om hvordan samarbeidet med mentoren foregikk?

– Det begynte litt løst med et sånt «Hallo, jeg skal visst være din mentor!» Så fulgte en e-postutveksling der vi fastsatte hvordan vi ville jobbe og når vi skulle treffes. Noe av det første vi tok opp var tankeprosessene rundt arbeidet med å lage utstillinger. Jeg holdt på å produsere en utstilling for LNM (Landsforeningen for norske malere) i Oslo, og Marte hjalp meg med å strukturere ideene mine, tenke helhetlig og ta vekk ting som ikke fungerte i sammenhengen. Det var veldig nyttig for meg. På dette tidspunktet hadde vi aldri snakket med hverandre, så det hele var mailbasert.

– Men så, da jeg kom til Oslo fra Island i januar–februar, møttes vi for første gang på en kafé. Det var litt som en date. Vi hadde en fin samtale og ble bedre kjent med hverandre. Etter det hadde vi jevnlige møter på den samme kaféen i Oslo. Hun var også med meg til LNM under installasjonen, og hjalp meg med både tekniske og mentale prosesser. Hun stilte opp på utstillingsåpning, og var i det hele tatt veldig støttende gjennom hele prosessen.

– Marte har også hjulpet meg med søknadsskriving og med avgjørelser når det gjelder å forholde seg til kunder og planer for fremtiden, og tanker om hvor jeg ønsker å stille ut. Vi reiste også til Veneziabiennalen hvor vi tilbrakte fem dager sammen og ble kjent som venner, egentlig. Så jeg har fått veldig mye igjen av å delta i denne ordningen.

Hvor ofte møttes dere?

– Akkurat hvor ofte husker jeg ikke, men det var jevnlig, og kanskje én gang i måneden. Vi hadde begge mye på gang i perioder, og da var det mindre kontakt. Hun hadde for eksempel deadline på en film hun arbeidet med, og da var hun opptatt med det. Så var jeg på reise en periode osv. Det var litt basert på at begge to følte at nå var det på tide. Hun hadde følehornene ute tror jeg.

Tenker du at et slikt mentorprogram er viktig for nyutdannede kunstnere?

– Å være nyutdannet kan føles ganske utfordrende. Som billedkunstner står du på mange måter alene i en kunstverden der det er mange om beinet og mye press fra flere kanter. Det å ha én person som kan være en støtte i en slik tilværelse, som er dedikert til å følge deg opp og interessert i det du gjør, føles som et privilegium. Jeg tror at å ha en sånn trygghet – å ha en moralsk og vennskapelig støttekontakt, liksom – er det som har vært viktigst for meg.

– Det er jo også viktig med tanke på hvordan man forholder seg til andre kunstnere i fremtiden. Nå er jo dette et finansiert program, men det er bra å tenke at man kan be andre profesjonelle om hjelp og etablere forhold med folk som har holdt på en stund. Ordningen minnet meg på at det er viktig å åpne opp for mer kommunikasjon i kunstverdenen, og at vi ikke må sitte der alene på hver vår kant. Livet som kunstner trenger ikke å være en ensom tilværelse alene i atelieret.

Har du noen tips til unge kunstnere som skal delta eller lurer på om de skal søke på en mentorordning?

– Det vil jo være opp til en selv hvordan man bruker en slik mulighet, men jeg vil foreslå at kunstneren og mentoren sammen legger en plan for året og prøver å tenke på hvordan man kan få mest mulig ut av ordningen. Ett år går veldig fort, og det er ikke sikkert at man får mulighet til å ha en mentor igjen.

– Det er viktig å ikke være redd for å motta hjelp, for det er jo derfor mentorprogrammet er opprettet. Man må bare våge å bruke denne muligheten.


Mentorprogrammet er en del av NNKS Talent, som er gjennomført takket være støtte fra Talent Norge og Sparebank 1 Nord-Norges kulturnæringsstiftelse. Les mer om programmet her.