Etter at Even Bie-Larssen ble invitert til å vise treobjektene sine i sammenheng med Elisabet Alsos Strands tresnitt, stiftet han kort tid etter nærmere bekjentskap med arbeidene hennes. En fornemmelse av slektskap gjorde seg umiddelbart gjeldende. Det var vannets tilstedeværelse hos henne som gav gjenklang hos han. Ikke like åpenbart som fellesnevneren i treet, kanskje. Det var treet som var utgangspunktet for at de ble invitert til å stille ut sammen. Uansett: Begge disse kunstnerne er opptatt av å la materialet komme til orde. Denne teksten er et forsøk på å ta dette helt bokstavelig.

Even Bie-Larsen: Treobjekt, u.å. (i forgrunnen). Elisabet Alsos Strand: «Strømmer», 2020. Fra utstillingen «Om tre og vann». Foto: Kjell Ove Storvik.

 

Vann: Hvordan endte du egentlig opp med Even?

Tre: Tja, jeg er litt usikker på om det var jeg som endte opp med han, eller om det var han som endte opp med meg. Men uansett var møtet mellom oss et resultat av Evens behov for å rømme til skogs. Nå kommer jo Even fra skogen, kan du si. Han er oppvokst i Hedmarken. Og før han etterhvert bestemte seg for å starte på Kunstakademiet i Trondheim, så var han skogsarbeider. Selv om han nå har bodd i Lofoten i flere tiår, et sted der det ‒ i hvert fall sammenlignet med Hedmark ‒ har vært minimalt med skog, så har han fortsatt med å trekke seg tilbake til skogen, enten det er på hytta si i Østerdalen, eller i Kabelvåg-marka. Med seg har han ofte en kniv, og han finner gjerne på å ta tak i en av knotene mine. Du vet, disse utvekstene på stammen eller grenene mine, som egentlig er resultat av sykdom, faktisk. Også begynner han å skjære i meg. Det høres kanskje litt brutalt ut. Og noen ganger er det det. Altså: målet hans er å hule meg ut, og å få til så tynne former som mulig, og det er ikke alltid det er like lett å få til. Jeg kan gjøre litt motstand; jeg er jo en uregjerlig type. Han har egentlig ikke noe annet valg enn å gjøre det på mine premisser; for ellers sprekker jeg. Så han forholder seg til de naturlige linjene som følger av årringene og måten jeg har vokst på.

Vann: Det kan man vel si om måten du har samarbeidet med Elisabet på også?

Tre: Jo, det kan du godt si. Nå jobber Elisabet med tresnitt, så i hennes arbeider er jeg mer indirekte tilstede. Men jeg har jo satt mitt avtrykk på dem, bokstavelig talt. Jeg mener: i tillegg til at Elisabet skjærer sine egne motiver inn i treplatene, så er ofte også linjene i bildene hennes et resultat av mine naturlige linjer, det vil si linjene i treplatene, som hun overfører til papir. Noen ganger ved hjelp av oljefarge i grafikkpresse ‒ som hun har holdt på med helt siden hun gikk på kunstakademiet i Bergen for 30 år siden ‒, andre ganger ved hjelp av den japanske teknikken mokuhanga, som hun har fordypet seg i de siste ti årene etter at hun kom i kontakt med et miljø for japansk tresnitt i Finland. Etter hvert dro hun også på studiereiser til Japan. Mokuhanga gjøres med vannbaserte farger, og bygger nettopp på vårt, altså vannets og treets, møte med papiret. Dessuten består metoden av å trykke mange lag med farger oppå hverandre for hånd, ikke i presse. Hun har jo blitt en kløpper på dette her, og har deltatt i flere internasjonale utstillinger med japansk tresnitt. Hun har blitt så godt kjent med teknikken og materialene at hun kan tøye reglene, og eksperimentere. Som hun sier selv: hun forsøker å fange øyeblikket ved hjelp av en langsom prosess. Samspillet mellom oss to, treet og vannet, og mellom oss og henne er helt avgjørende for hvordan resultatet blir.

Vann: Ja, stemmer det. Men jeg har også samarbeidet med henne uten at du har vært med, faktisk. For det finnes en annen japansk teknikk som Elisabet har vært opptatt av. Den heter suminagashi. Direkte oversatt betyr suminagashi ‘sølt blekk’. Det er snakk om en form for marmoreringsteknikken som visstnok oppsto i Kyoto-provinsen på 1100-tallet. Fargen dryppes i meg, og danner ringer på overflaten. Så legges papiret forsiktig ned over meg og trekker til seg fargemønstrene som har oppstått. Avtrykket blir unikt, og prosessen styres av både mine og fargenes egenskaper. Her vil jeg nesten si at Elisabet har overgitt mesteparten av kontrollen til meg. Og jeg tror hun liker denne overgivelsen av kontroll. Det er sikkert noe befriende med det. Så er jo resultatet veldig besnærende, også, om jeg skal si det selv. Elisabet har laget en slags bok med sumingashi-trykk. Blå linjer flyter over arkene, og kan nesten gi assosiasjoner til årringene dine. Samtidig blir samarbeidet med meg understreket i måten boka blir strukket utover i bølger bortover langs gulvet.

Tre: Har du hatt noen lignende samarbeid med Even?

Vann: Du kan si, mitt forhold til Even, er ikke nødvendigvis så materielt. For parallelt med objektene han har skåret ut i skogen, så har han jo i mange år tegnet kart. Ja, det er helt utrolig hvor mange kart han har tegnet. Fra hele verden. Som Tommy Olsson skrev om kartene hans i en artikkel i Klassekampen i 2016: «Det er en stri elv av referanser, et fjell av skjulte agendaer, og en by som ikke er å finne på andre kart (…) Det kan minne deg på hvordan ideologienes tid har tendert til å møblere om verden etter kartet (…)». Første gang han viste et utvalg av disse tegningene var på Galleri Lille Kabelvåg i 2007, og da var det nettopp representasjoner av meg, altså vann, som sto i fokus. For i disse kartene var det tegninger av vannveier og elver på jordas overflate som var fremhevet.

Når det er sagt; jeg er selvfølgelig med materielt i trearbeidene også, for han må jo behandle trevirket i samhandling med tørkeprosessen. Jeg er overalt i skogen, selv om man ikke alltid kan se meg. Og du, tre, kan ikke være for tørr, for da blir det vanskelig å skjære ut de naturlige formene dine. Sånn sett kan man si at min tilstedeværelse er avgjørende for at han skal kunne jobbe med deg.

Tre: Når du nå nevner denne utstillingen på Galleri Lille Kabelvåg. Det er en av få utstillinger han hadde en periode. Det får meg til å tenke på Evens motvilje til å forholde seg til det mange kanskje forbinder med et ideelt karriereløp. For før denne utstillingen må man helt tilbake til 1992 for å finne han på utstillingsfronten, på dette PS1-stedet i New York, som visstnok er en stor greie. Utenom Lofoten ble han «gjenoppdaget» i en utstilling kuratert av Mei Zetu ved USF i Bergen i 2014, kalt GETTING EVEN. Der ble nettopp utvalgte objekter laget av tre, altså meg, presentert sammen med en serie med kart. I pressemeldingen het det: «Even Bie-Larsen forsvant ut av kunstmiljøet på 1990-tallet og tok et bevisst valg om å være kompromissløs i sitt kunstneriske virke.» Det er jo en forfriskende innstilling, det å bryte med prestisjejaget når alt ligger til rette for deg, og heller rømme nordover. Og sammen med dette behovet hans for å rømme til skogs, får det meg til å tenke på naturfilosofen Henry D. Thoreau.

Elisabet Alsos Strand: «Jeg bega meg til skogene», kunstnerbok/tresnitt, 2020 (foran). Even Bie-Larsen: Treobjekter, u.å. (bak). Foto: Kjell Ove Storvik.

 

Vann: Ok. Nå har aldri Even vært spesielt opptatt av Thoreau, da. Men det er artig at du nevner Thoreau, for han har vært en viktig inspirasjonskilde for Elisabet. Elisabet er opptatt av menneskets forhold til naturen og hvordan elementer som deg og meg er med å forbinde mennesket til en slags større mening. «Jeg bega meg til skogene fordi jeg ønsket å leve et liv i frihet og ettertanke, for å bli konfrontert med livets essensielle kjensgjerninger og se om jeg ikke kunne lære hva det hadde å lære meg, så jeg ikke ved livets slutt skulle oppdage at jeg egentlig ikke hadde vært i live», skriver Thoureau i Livet i skogene. Thoureau levde midt i den industrielle revolusjonen, så helt i starten av det som en stund nå så populært har blitt kalt den antropocene tidsalder i akademiske kretser, altså en geologisk tidsalder der omfattende endringer av jordas overflate skyldes nettopp menneskelig aktivitet. Og det kan være interessant å se Thoureaus tekster i lys av samtiden og nyere tekning rundt menneskets forhold til naturen. Mange i dag vil jo si at det er en manglende erkjennelse hos mennesket om at deres tilværelse er sammenvevd med andre livsformer som har gjort at vi nå er inne i det uføre vi befinner oss i. Da tenker jeg selvfølgelig på klimakrisen, og alle de medfølgende konsekvensene. Nå er ikke Elisabet en politisk kunstner, eller en klima-kunstner ‒ hva nå enn det er ‒, men det er vanskelig å ikke se nærheten til naturen i lys av situasjonen i verden.

Elisabet Alsos Strand: «Jeg bega meg til skogene», kunstnerbok/tresnitt, 2020 (detalj). Foto: Kjell Ove Storvik.

 

Tre: Nå falt jeg litt av, må jeg innrømme. Du har sikkert rett, altså, det er ikke det. Uansett: Elisabet har jo også vært opptatt av naturens helbredende virkning på mennesker. På sine arbeids- og studieopphold i Japan kom hun borti fenomenet “shinrin-joku”, som betyr ‘å bade i skog’. Det er snakk om en slags naturterapi, som nå også har spredt seg til andre deler av verden, der man ved å drive rundt i skogsområder og ta inn det skogen har å by på kan oppnå en mer harmonisk tilstand. I urbane miljøer kan det kanskje virke som en slags flukt fra virkeligheten. Men fra mitt ståsted ‒ som jo er både immobilt og allestedsnærværende på en gang, kan du si ‒ så virker det som om dette er noe som faller helt naturlig, bokstavelig talt, for folk som er vant med å bo nære naturen. Det er rett og slett en helt integrert del av livet. Og det tar jeg som et kompliment. Jeg mener: jeg liker å ha med mennesker å gjøre, så lenge det kan skje på mine premisser. Som Even sier: «Verden er et livsfarlig sted, nådeløs og vakker. Mennesket har til alle tider hatt mye nytte og glede av å drepe trær. Bringe suset fra trekronene til opphør, og behandle virket i samhandling med tørkeprossessen.» Men måten han behandler meg på, er mer skånsom, han får fram det beste i meg, og er på en måte med på å gi meg evig liv. For han stopper forråtnelsesprosessen, gjør han.

Og hos Elisabet, i en helt ny serie med tresnitt, som jeg tror hun har kalt Strømmer, så har hun faktisk tatt i bruk en finerplate. Altså, å lage finer, er jo ikke en spesielt hyggelig måte å behandle meg på i utgangspunktet. All uregjerligheten min blir holdt i tømmer av at flere lag av meg limes oppå hverandre. Men Elisabet har på en måte fått fram verdigheten min igjen. Hun fant en finerplate, som egentlig var av ganske dårlig kvalitet, og som var delvis ødelagt, og brukte linolje og omsorg for å reparere overflaten min. I avtrykket ser du fortsatt sårene jeg har fått, men også åringene mine, hvordan de fortsetter bortover i de fire delene av serien, og hvordan de nesten fremstår som ringer i vann. Vi er ikke så ulike som man skulle tro, du og jeg. Forresten så var denne finerplata laget av en helt spesiell versjon av meg, nemlig kinesisk rødbjørk.

Vann: Kinesisk rødbjørk, ja. Det får meg til å tenke på at Elisabet en gang nevnte for meg at hun har vært spesielt interessert i kinesisk landskapsmaleri. Det skiller seg fra den europeiske landskapstradisjonen, der man – i hvert fall i romantikken – betraktet landskapet litt på avstand; det sublime landskapet, som liksom representerte noe både skremmende og vakkert på en gang. I den kinesiske tradisjonen har man en helt annet tilnærming; der er det helt uaktuelt å male et landskap man ikke kjenner ut og inn, et landskap man ikke er en del av. Og Even på sin side, vet jeg har vært spesielt opptatt av kinesisk diktning, der man kan finne en tilsvarende holdning til landskapet rundt seg. De betrakter det ikke på avstand, de er en del av det.

Oversiktsbilde fra utstillingen «Om tre og vann» med Even Bie-Larsen og Elisabet Alsos Strand. Foto: Kjell Ove Storvik.

Oversiktsbilde fra utstillingen «Om tre og vann» med Even Bie-Larsen og Elisabet Alsos Strand. Foto: Kjell Ove Storvik.

 

Tekst i forbindelse med utstillingen «Om tre og vann» med Even Bie-Larsen og Elisabet Alsos Strand, på Nordnorsk kunstnersenter 25.1. – 15.3.2020.

Av Torill Østby Haaland, kurator for utstillingen