Glasset er flytende. Skapt av sand, soda og kalk ved 1250 grader. Selv ikke i sin kalde, størknede tilstand har glassets molekyler blitt låst fast. De ligger der, hulter til bulter, og danner den forbausende stabile, underkjølte væsken som glasset er. Glasset er sterkt. Så lenge det ikke blir utsatt for harde støt, reagerer det ikke noe særlig på omgivelsene. Det kan stå i vær og vind, og være uslitelig. Samtidig er glasset så skjørt. Det kan gå i tusen knas.

I utstillingen «Glasstilstander» deltar kunstnere som utforsker glassets unike uttrykkspotensial. De tøyer og bøyer på materialets iboende kvaliteter, og bruker dem for det de er verdt for å lage skulpturer som også kan peke på noe utenfor seg selv. Kunsthåndverk generelt og glassblåsing spesielt, kan ses på som en form for taus kunnskap som ligger i hendene og i kroppen. En kunnskap som oppstår gjennom å aktivt skape og samhandle med det verden består av. Det er en form for ferdighet som er praktisk og ikke teoretisk; en praksis som skjer i et samspill mellom mennesker, redskaper og materialer. Den tause kunnskapen betyr ikke at objektene som oppstår innen kunsthåndverksfeltet og glasskunstfeltet ikke kan være «talende». I utstillingen «Glasstilstander» rettes fokus både mot glassets spesifikke materielle egenskaper, og mot disse egenskapenes evne til å formidle noe essensielt om tilværelsen. Ordet krise har blitt brukt mye de siste årene. Kombinasjonen klimaendringer, politisk polarisering og pandemi har gjort at vi befinner oss i en konstant beredskapssituasjon. Hvilke egenskaper har glasset som andre materialer ikke har? Og hva kan de fortelle oss om den tiden vi lever i?

Utstillingen er kuratert av Vidar Koksvik og Torill Østby Haaland.

Forsidebilde: Maria Koshenkova: Blue Thin Liberty. Foto: Kurt Rodahl Hoppe.

Prosjektet er støttet av Nordisk Kulturfond