Sted
Galleriet i Svolvær
Fra
30. mar 2019
Til
26. mai 2019
Kunstnere
Kjell Ove Storvik
Helene Sommer

Gjenoppdagelsen av mengder med gamle filmplakater fra Svolvær filmteater er utgangspunktet for denne utstillingen som setter memorabilia og kunstneriske fortolkninger i sammenheng med hverandre. Ulike lag med historier retter fokus på livet rundt et filmteater som lenge var et av de viktigste samlingsstedene i byen. Med sine karakteristiske overmalte titler, fungerer plakatene som et springbrett for minner om dette stedet.

Utstillingen ser nærmere på en sentral del av Svolværs historie som er preget av manglende skriftlige kilder. Å spore tilbake til kinoens fortid ble til dels en reise i folks minner og fortellinger. For å skrape litt bak malingen – det vil si, undersøke filmteaterets historie nærmere og lage et eget verk – ble kunstner Helene Sommer invitert. Som kunstner jobber hun grundig med research, gjerne med en kombinasjon av arkivmateriale og muntlige kilder. Hun har tidligere gjort prosjekter der hun har dukket ned i filmhistorie, og har også undersøkt folks minner knyttet til ulike filmer. Til denne utstillingen har Sommer undersøkt filmteatrets arkitektur, og sett den i sammenheng med folks minner fra kinoen. Som en del av utstillingen vises også en serie fotografier av Kjell Ove Storvik fra 1982. De tjener som visuelle minner i seg selv, samtidig som de gis et ekko i Helene Sommers installasjon, hvor de levende bildene speiler samme sted, men i en annen tid.

Som i de fleste småbyer, har kinoen i Svolvær gått gjennom endringer siden den ble åpnet i 1938. De siste tiårene har heftig konkurranse fra andre medier gjort det å gå på kino til en mer marginalisert opplevelse. Kinoen i Svolvær ruller og går fortsatt, og bringer folk sammen i mørket, men i mindre antall. Tidene har endret seg, og den unike åpenheten og samværet man opplever i en kinosal kan være verdt å bli minnet på. I sin storhetstid samlet kinoen både lokalbefolkning og besøkende i hopetall, og køen pleide å slynge seg nedover gaten. Et rikt utvalg av filmer var på programmet, og kinoen i Svolvær har tradisjon for å tilby et sjenerøst repertoar i forhold til mange andre småbyer i Norge. Sånn sett kan den stå som et symbol på Lofotens tilknytning til verden: Et sted i periferien som alltid har vært åpent for impulser fra hele verden. I utstillingen på Nordnorsk kunstsenter er ikke oppmerksomheten rettet mot filmene i seg selv. Snarere er fokuset på alt rundt det som ble vist: memorabilia, arkitektur, menneskene rundt kinoen og deres historier.

En sentral del av prosjektet er lagene med mening og historier, og hvordan disse forskjellige lagene forholder seg til hverandre. De overmalte lagene i plakatene og de ulike lagene i kinoarkitekturen fungerer som metaforer på hvordan både minne og oversettelse virker. Minnet fungerer delvis uavhengig av den opprinnelige opplevelsen, på samme måte som en oversettelse forholder seg til en opprinnelig tekst. På denne måten er de begge ulike måter å lage sin egen vri på en historie.

Utstillingen er kuratert av Torill Østby Haaland.