«Wind Sings to Wire» by Tanya Busse Foto: Mario de la Ossa
Markus Li Stensrud «Arms Around the Horse's Neck» Foto: Thomas Tveter
«Lyttesnegle», 2025, Lufttørket leire, akrylmaling, 4 x 14 x 4 cm. Foto: Siobhan Beasley 
«Soloppgang», 2024-25 Akrylgips, tørrpigment, tre, 128 x 136 x 35 cm Foto: Siobhan Beasley

Jeg samtaler med ilden

Solætt

Utstillingsåpning 7. juni 2025, kl. 18 på Torget i Svolvær.

ROSA BARBA
TANYA BUSSE
MARJA HELANDER
MARKUS LI STENSRUD
NORDTING


«Jeg samtaler med ilden» er første gruppeutstilling som del av et større samarbeid mellom Nordnorsk kunstnersenter og kurator Vanina Saracino, med tittlen Solætt. Her undersøkes solen som mer enn en fysisk energikilde – den ses også som et kulturelt og kosmologisk vesen. Hva forteller våre forestillinger om solen – som livgiver, teknologi, guddom, slektning – om forholdet mellom makt, natur og ansvar i vår tid?

Fra stjernenes glødende indrekjerne til varmevekslingen i alt levende – varme og forbrenning er en grunnleggende kraft i all materie. Ild, slik vi kjenner den, finnes imidlertid bare her på Jorden. Den er uløselig knyttet til menneskeliv: ved ilden har vi samlet oss, laget mat, holdt fiender unna, utført ritualer, endret landskap og livsvilkår. Ilden har vært et midtpunkt for fellesskap og fortelling, et redskap for transformasjon. Men i vår tid har den fått en annen betydning. Når vi brenner i dag, brenner vi ikke for å leve – vi brenner det som burde fått hvile: lagret karbon som driver klimaet mot kritiske grenser.

Fire kunstnere og en kunstnergruppe - Tanya Busse, Marja Helander, Markus Li Stensrud, Rosa Barba og NORDTING - vises i første del av utstillingen som tar for seg vår avhengighet av energi, og hvordan den formes av moderne infrastruktur, industri og digitalt forbruk. I mange samfunn i dag lyser energien konstant – kunstig og uavbrutt, en teknologiens sol som ikke lar seg slukke. Men hva er det egentlig vi lyser opp? Er dette begynnelsen på en ny, menneskeskapt sol – drevet av uttak, datastrømmer og kraftverk – en sol som tapper jorda i stedet for å nære den?

Tanya Busse i forberedelser til sitt verk «Wind Sings To Fire»


Gjennom sine helt ulike tilnærminger spør kunstnerne hva det betyr å tenne, å brenne, å stå imot – og å tenke energi på nytt. Fortellingene springer ut av konkrete praksiser: fra samiske bålplasser til arktiske utvinningslandskap, fra solfylte ørkenfelt til flyktige ritualer og tegn. Som ilden selv sprer utstillingen seg videre: inn i prosjektrommet (Rosa Barba, They Shine, 2007), ut i butikkvinduene og det offentlige rom (aktivert av NORDTING). Og den fortsetter i tid: et nytt kapittel åpner 15. oktober 2025, som en videreføring av samtalen i Solætt.

Markus Li Stensrud, Reseptor 1, 2024-25 Akrylgips, tørrpigment, lufttørkende leire, akrylmaling, tre, glassfiberstrie, rustfritt stål 160 x 160 x 30 cm Foto: Siobhan Beasley


Tittelen på utstillingen er hentet fra den samiske kunstneren og poeten Nils-Aslak Valkeapääs bok Beaivi, áhčážan (Solen, min far, 1997). Han skriver:
«Jeg samtaler med ilden / i morgen har også den et annet språk.»
Versene viser til en annen måte å forstå ild på – ikke som noe vi bruker, men som noe vi er i slekt med. Ilden – og solen – spiller en viktig rolle i flere urfolks verdensbilder, også i Sápmi. Her handler ild ikke bare om varme, men om forbindelser mellom arter, tider og steder. En slik relasjonell forståelse av ild bygger på generasjoners kunnskap, på takknemlighet og ansvar. Den står i skarp kontrast til en forbrenningskultur som kaller seg bærekraftig, men fortsetter å brenne det som ikke kan fornyes.

Utstillingen er kuratert av Vanina Saracino og Adriana Alves