For over åtte tusen år siden raste et enormt undersjøisk skred utenfor Mørekysten ut i Norskehavet og satte i gang en tsunami som skylte inn over kysten i nord. Bølgene spredte seg sørover gjennom Nordsjøen og oversvømte store deler av Doggerland – et vidstrakt landområde som en gang forbandt Storbritannia med det europeiske fastlandet. Land ble til hav, og spor av menneskelig tilstedeværelse forsvant under vann.

Neste års utstillingsprogram åpner med et fellesprosjekt av Gunvor Tangrand og Marianne Moe, hvis utgangspunkt er nettopp det ovennevnte geologiske skredet, «Storeggaraset». Utstillingen med samme tittel peker imidlertid utover den voldsomme hendelsen i forhistorisk tid, og undersøker hvordan rå kraft og ødeleggelse kan gi opphav for nye og uventede forestillinger. Den åpner et rom for det fabulerende og det mulige, der naturens krefter trer frem som et bilde på menneskets egen sårbarhet og skaperevne.

Som et ekko fra dypet stiger også bildet av Atlantis frem, den legendariske øystaten beskrevet av Platon som et sted av overflod og skjønnhet, oppbygd i kretser av land og vann som strålte ut fra et sentrum. Der hersket Poseidon, og menneskene levde omgitt av rikdom og kunnskap, inntil overmotet tok overhånd. På én dag og én natt ble øya slukt av havet. Myten minner oss om at skapelse og undergang er tett forbundet, at intet står stille, og at grensene mellom natur og kultur, virkelighet og forestilling stadig er i endring.

Doggerland og Atlantis utfyller hverandre som to sider av samme fortelling, den ene virkelig, den andre mytisk. Der Doggerlands undergang vitner om naturens rå kraft, viser Atlantis til menneskets dragning mot det grenseløse. Sammen danner de et bakteppe for vår egen tid,en tid der rovdrift på naturressurser, forbrenning av fossilt brensel og smeltende is setter kloden i ustabil bevegelse. Der havet en gang steg og slukte land, stiger det nå igjen, langsomt, men uunngåelig – som en påminnelse om at jordens balanse aldri er gitt.

Gunvor Tangrand (f. på Vikten i Lofoten) er keramiker som bor og arbeider i Stamsund. Hun har en bachelor i keramikk fra Kunsthøgskolen i Bergen (2000), og har siden 2018 drevet Rokkvika Porselensfabrikk. Hennes kunstneriske praksis er forankret i keramiske tradisjoner og formgiving, og spenner fra funksjonelle objekter til skulpturelle arbeider som vokser frem som en naturlig utvidelse av materialutforskningen.

Tangrand hadde sin første separatutstilling ved Kunstforeningen i Svolvær i 2023. Hun har samarbeidet med Valrygg Arkitekter, noe som har ført til deltakelse på messer samt omtale i publikasjoner som Room Magazine, Ark Journal og Bonytt. I 2025 deltar hun på Norske Kunsthåndverkeres årsutstilling ved Lillehammer kunstmuseum.

Marianne Moe (f. 1975, Herøy på Helgeland) bor og arbeider i Bergen. Hun er utdannet ved tekstilseksjonen ved Kunsthøgskolen i Bergen, hvor hun fullførte hovedfag i 2002. Moes praksis er forankret i det tekstile feltet, og hun arbeider i dag hovedsakelig med ullfilt i ulike kvaliteter. Hun er særlig kjent for sine store, monumentale verk med et sterkt materielt og romlig nærvær, ofte med referanser til landskap og natur.

Moe har deltatt på en rekke juryerte utstillinger, og ble tildelt Finn Erik Alsos Minnepris på Norske Kunsthåndverkeres Årsutstilling i 2025. Hun har hatt flere separatutstillinger, og arbeidene hennes er innkjøpt til blant annet Nasjonalmuseet, Oslo kommunes kunstsamling og KODE kunstmuseer og komponisthjem. Hun arbeider også med kunst i offentlig rom, og leverte et større verk til Tønsberg tinghus i 2025.