For over åtte tusen år siden raste et enormt undersjøisk skred utenfor Mørekysten ut i Norskehavet. Det som i ettertid er kjent som Storeggaraset, utløste en tsunami som skylte inn over kysten i nord, før bølgene fortsatte sørover gjennom Nordsjøen og oversvømte store deler av Doggerland, et vidstrakt landområde som en gang bandt Storbritannia til det europeiske fastlandet. Land ble til hav, og spor av menneskelig tilstedeværelse forsvant under vann.

Med dette bakteppet åpner Nordnorsk kunstnersenter årets program med en duoutstilling av Gunvor Tangrand og Marianne Moe, der den historiske hendelsen fungerer som et narrativt rammeverk, men også som en inngang til spørsmål om materialitet, tid og transformasjon. Tittelen peker utover den voldsomme hendelsen i forhistorisk tid, og undersøker hvordan rå kraft og ødeleggelse kan gi opphav for nye og uventede forestillinger. Den åpner også et rom for det fabulerende og det mulige, der naturens krefter trer frem som et bilde på menneskets egen sårbarhet og skaperevne.

Utstillingen presenterer to distinkte praksiser, begge forankret i håndverkets presisjon, men med svært ulike materialer og visuelle språk. Tangrand jobber intuitivt og ekspressivt i keramikk, ofte med et dynamisk formspråk som vokser frem gjennom eksperimentering, sanking og bearbeiding av både leire og funne materialer. Moe arbeider med ullfilt som et kompakt, skulpturelt materiale, og bygger opp monumentale veggrelieffer der farge og struktur utvikles gjennom en møysommelig, men åpen prosess. Sammen etablerer de et rom der det tilfeldige og det metodiske kan eksistere side om side, der kollaps og balanse, sedimentering og oppbygging, blir konkrete erfaringer i møte med verkene.

Marianne Moe bidrar med seks tekstilarbeider, blant dem Storeggaraset (2025). Verket er bygget opp av vertikale filtremser og bærer spor av en prosess der materialet både farges og oppsplittes. Moe bruker tekstilfragmenter, som gamle ullsokker og avklipte plagg, til sjablonger for spraymaling. Sett fra den ene siden kan fargemønstrene fremstå som tilfeldige, som rester eller debris skylt opp i fjæresteinene. Sett fra den andre siden åpner relieffet seg mot noe mer lesbart, der flater, dybde og horisont antydes, som en utsikt mot hav og landskap. Verket veksler mellom det ordnede og det oppløste, mellom komposisjon og avtrykk, og lar blikket pendle slik kroppen også gjør når den beveger seg langs en strandlinje.

I Lille Indre Rosøya/ Ringvirkninger (2025) tar Moe utgangspunkt i omrisset av en øy i Rødøy kommune, et sted som i vår tid er blitt omformet av omfattende sprengningsarbeid og utbygging knyttet til et landbasert oppdrettsanlegg. Omrisset fungerer som en formgivende ramme, og som et register av en geologisk formasjon som forteller historier om menneskelig inngrep i naturen, kapitalinteresser og konsekvenser som ikke lar seg avgrense til ett punkt. Tittelen peker mot ringvirkninger, ikke bare som en metafor, men som en konkret logikk, der lokale forandringer setter avtrykk i større sammenhenger, og der landskapets silhuett kan bli et omstridt bilde på både fremtid og på tap.

Gunvor Tangrand viser relieffer og skulpturer i leire, samt funne objekter. Arbeidene springer ofte ut av et nært forhold til omgivelsene, både gjennom organiske former og i bruken av naturmaterialer og etterlatenskaper samlet i naturen og i fjæra. Hun er opptatt av menneskets spor, av nedbrytning, av arkeologiske klangbunner og av fortellinger som fester seg i ting, i overflater, i fragmenter. I skulpturen Ras(2026) er dualiteten i hendelsen et tydelig utgangspunkt. Verket består av to deler som balanserer oppå hverandre uten å falle sammen, som et øyeblikk av ustabil likevekt, der tyngdekraften alltid er nær. Overflatens glasur er laget av pimpstein, en vulkansk bergart som blir til når lava avkjøles raskt og gasser slipper ut. Pimpstein bærer i seg en egen dobbelthet, den er et resultat av eksplosive krefter og voldsom omforming, men er samtidig lett og porøs, og kan flyte på vann og forflytte seg over store avstander. 

I Landet stiger (2026) tar Tangrand utgangspunkt i Moes gjenfortelling av Lille Indre Rosøya / Ringvirkninger, og forsøker å gjengi øyas omriss basert på en muntlig beskrivelse. Slik oppstår en forskyvning mellom originalen og oversettelsen, mellom virkelighet og forestilling, der verket også undersøker hva som skjer når et sted blir gjenfortalt. Arbeidet peker på både avstand og nærhet, og lar et omfattende naturinngrep sirkulere som en fysisk og taktil erfaring, et minne og et språk. I forlengelsen av dette trer også bildet av Atlantis frem, den mytiske øystaten som ifølge Platon ble slukt av havet på én dag og én natt. Atlantis fungerer som et resonansrom, en fortelling om tapt landskap, overmot og undergang og som samtidig kaster et skråblikk på vår egen tid, der havet igjen stiger, langsomt, men uunngåelig, og der naturens balanse ikke kan tas for gitt.

Gunvor Tangrand (f. 1970 på Vikten i Lofoten) er keramiker som bor og arbeider i Stamsund. Hun har en bachelor i keramikk fra Kunsthøgskolen i Bergen (2000), og har siden 2018 drevet Rokkvika Porselensfabrikk. Hennes kunstneriske praksis er forankret i keramiske tradisjoner og formgiving, og spenner fra funksjonelle objekter til skulpturelle arbeider som vokser frem som en naturlig utvidelse av materialutforskningen.

Tangrand hadde sin første separatutstilling ved Kunstforeningen i Svolvær i 2023. Hun har samarbeidet med Valrygg Arkitekter, noe som har ført til deltakelse på messer samt omtale i publikasjoner som Room Magazine, Ark Journal og Bonytt. I 2025 deltar hun på Norske Kunsthåndverkeres årsutstilling ved Lillehammer kunstmuseum.

Marianne Moe (f. 1975, Herøy på Helgeland) bor og arbeider i Bergen. Hun har hovedfag i tekstilkunst fra Kunsthøgskolen i Bergen (2002). Moes praksis er forankret i det tekstile feltet, og hun arbeider i dag hovedsakelig med ullfilt i ulike kvaliteter. Hun er særlig kjent for sine store, monumentale verk med et sterkt materielt og romlig nærvær, ofte med referanser til landskap og natur.

Moe har deltatt på en rekke juryerte utstillinger, og ble tildelt Finn Erik Alsos Minnepris på Norske Kunsthåndverkeres Årsutstilling i 2025. Hun har hatt flere separatutstillinger, og arbeidene hennes er innkjøpt til blant annet Nasjonalmuseet, Oslo kommunes kunstsamling og KODE kunstmuseer og komponisthjem. Hun arbeider også med kunst i offentlig rom, og leverte et større verk til Tønsberg tinghus i 2025.

Fotodokumentasjon: Kjell Ove Storvik, Solveig Elise Nordvik