ROSA BARBA
TANYA BUSSE
MARJA HELANDER
MARKUS LI STENSRUD
NORDTING


Kuratert av: Vanina Saracino og Adriana Alves


Jeg samtaler med ilden markerer begynnelsen på et større samarbeid mellom Nordnorsk kunstnersenter og kurator Vanina Saracino, med tittelen Solætt (Solar Kin). Dette langsiktige prosjektet undersøker kunstneriske forestillinger om en verden etter karbonavhengighet, med utgangspunkt i overgangen fra fossilt brensel til fornybar energi – særlig solenergi. Solætt ser på solen som et symbol, og følger skiftet i perspektivet – fra det kosmiske til det politiske, fra en sentral rolle i våre forfedres kosmologier og skapelsesmyter til et økologisk løfte om håp, bærekraft, ansvar og forskyvinger i maktforhold.

Gjennom alle tider har kulturer anvendt ilden – til matlaging, som forsvar, til angrep og i forvandling og fellesskap. Ilden har vært et samlingspunkt der overlevelse, liv og fortellinger har flettet seg sammen. Med endrede levekår og sosiale strukturer fikk ilden helt nye betydninger. I dag er det å brenne et faresignal på globalt nivå. I mange deler av verden lyser energien konstant – kunstig og uavbrutt, som en menneskeskapt sol som ikke lar seg slukke. Alt drives av fossilt brensel og en stadig mer ekspansiv teknologi for utvinning og forbrenning. «Den som bruker en bestemt form for energi, begynner å ligne på den energien», skriver Antti Salminen og Tere Vadén: «Vi bruker ikke olje like mye som oljen bruker oss. Det er ikke industrisamfunnet som brenner oljen; det er oljen som brenner oss» (fritt oversatt fra engelsk).

Utstillingstittelen Jeg samtaler med ilden viser til et dikt av den samiske kunstneren og poeten Nils-Aslak Valkeapää, hentet fra boken Beaivi, áhčážan (Solen, min far), fra 1988. Diktet formidler en virkelighetsforståelse der ilden ikke bare er et fenomen men et levende vesen – med egen vilje og evne til relasjoner. Denne forståelsen strekker seg inn i større og bredere praksiser for forvalting og omsorg, og handler også om ansvar som strekker seg utover det rent menneskelige. I samisk kosmologi er solen en livgivende kraft, en sentral skikkelse i skapelsesfortellingen. Gjennom en serie arbeider som kan beskrives som pyropoetiske undersøker kunstnerne i utstillingen antenning, forbrenning, motstand og transformering – samt hvordan man kan tenke nytt om energi. Fortellingene – og arbeidene – springer ut av sine helt unike kontekstuelle praksiser: fra samiske bålplasser til arktisk utvinning, fra Californias solkraftanlegg til torget i Svolvær.

I filmen They Shine (2007) retter Rosa Barba kameraet mot Mojaveørkenen – et landskap preget av tidligere militære eksperimenter, der spor og arr av dette fortsatt er synlig i terrenget. Her er det reist et solcelleanlegg som del av et storslått teknologisk landskap – og som samtidig speiler ruinene det hviler på. Verket, filmet i 35mm, koreograferer de langsomme bevegelsene i solanlegget, ledsaget av stemmen til en lokal beboer som befinner seg i en mellomtilstand av håp og desillusjon. Filmen kan sees som et ettertenksomt tilbakeblikk over modernismens uferdige prosjekt, der drømmen om framskritt bærer med seg vekten av både økologisk og historisk vold.

I Wind Sings to Wire (2023) viser Tanya Busse et felt av flimrende lyspærer, hengende lavt over gulvet. Pulsen i lysblinkene er synkronisert med, og styres av fremtidige energiscenarier – basert på faktiske data, modeller og prognoser for 2030. Disse er knyttet til regjeringens vedtak om å koble Melkøya – Norges største prosessanlegg for flytende fossilgass – til strømnettet. Det flimrende lyset tegner konturene av en skjør fremtid: infrastrukturen som driver Melkøyas virksomhet truer med å endre økosystemet i nord, den påvirker permafrosten og vil forstyrre samisk relasjon til land og landskap, blant annet ved å fragmentere reindriftas trekkruter og beiteområder. Installasjonen blir en måte å lytte til en ustabil fremtid på – geopolitikk og økologi krysser hverandre i stadig mer ladede konfliktlinjer.


Marja Helanders videoverk tar utgangspunkt i samiske tradisjoner og verdensbilder. Hun vever dem sammen med nåtiden, med måten vi lever på i dag. Verkene undersøker forholdet mellom identitet, omgivelser og tilhørighet. I Trambo (2014) ser vi en samisk kvinne dra en trampoline over et snødekt fjell – et bilde som rommer både det lekne og opplevelsen av å være innestengt. Dolastallat – To have a campfire (2016) iscenesetter en bålplass på Kolahalvøya – et tradisjonelt samisk område som i dag preges av arktisk gruvedrift og militær infrastruktur.

Markus Li Stensrud arbeider med modernismens arv og forestillinger – ikke som en lineær fortelling, men som fragmenter og ekko som sirkulerer på tvers av tid. Triptyket Arms Around the Horse’s Neck (2023) utgjør én del av denne pågående undersøkelsen. Arbeidet tar for seg forbindelsen mellom kolonimaktens tilegnelser av antikke gjenstander (skulpturer preget av tidens tann og som mangler deler) og starten på det abstrakte formspråket i kunsten som en selvstendig estetisk retning. Gjennom en sammenstilling av idéer, materialer og tekster – blant annet et tidlig dadaistisk manifestutkast av Tristan Tzara – trekker Stensrud opp en kritisk linje i vestlig kunsthistorie, der det absurde og det oppløste settes opp mot forestillingen om enhet og orden. I Tzaras tekst manes hulemalerier av hester frem som motbilder til modernitetens idealer: ville, levende, ustyrlige – i stand til å skylle verden ren for logikk og vold. I nyere verk som Seremoni for de som allerede har reist, Reseptor 1 og Soloppgang (alle 2024–25), beveger langsomme, hybride vesener seg gjennom stille handlinger av sorg, reparasjon og lytting. Her er ikke mening noe som er klart definert – mening bæres, vendes og gjenskapes.

Som ilden selv sprer utstillingen seg ut over sitt eget utgangspunkt – ut i utstillingsvinduet og videre til Torget i Svolvær, aktivert av NORDTING (Amund Sjølie Sveen og Jérémie McGowan). Ved å kombinere det iscenesatte med politikk og satire synliggjør de hvordan utvinningslogikk, kapitalinteresser og maktstrukturer preger livet i nord. Installasjonen Real. Arctic. (2024), forkledd som en suvenirbutikk, spiller ironisk på begrepet «arktisk» – et ord som i økende grad anvendes i rebranding og markedsføring av Nordkalotten, og som lokker til seg masseturisme. I verket Riksrein (2024) vokter en monumental hybrid skapning inngangen til utstillingen: med løvekropp (en 1:1-kopi av løvene foran Stortinget i Oslo) og reinsdyrhode, forstyrrer den etablerte fortellinger om suveren makt og reiser spørsmål om eierskap og forvaltning av land – særlig med tanke på samiske områder.


dolain ságastalan
ihttin
juo eará giella dolasnai
ihtá bovccuin ođđa johtolat, geđggiin iežá vierut
amas áigi áiggis
amas
gárgánit, saŋet oavdu oainnut
vieris suopmanat jurdagiin čudjet
girjái
govvái govadas, girjjat
girját

Nils-Aslak Valkiapää


Jeg samtaler med ilden
i morgen
et annet språk også hos ilden
nye flytteveier for morgendagens rein, steinene har andre skikker
en fremmed tid i tiden
fremmed
undrenes syner viser seg gradvis
fremmede stemmer lyder i tankene
mangetydig
som et bilde, tegn, figur
flertydig

Nils-Aslak Valkeapää

Referanser:
Nils-Aslak Valkeapää, Solen, min far, 1991
Antti Salminen og Tere Vadén, Energy and Experience: An Essay in
Nafthology, 2015

Foto: Kjell Ove Storvik
Video: Jona Kleinlein / Christopher Brautaset