HILDE HAUAN JOHNSEN
SAODAT ISMAILOVA
OLOF MARSJA
INA OTZKO
ANGELO PLESSAS
ALF MAGNE SALO


Kuratert av Vanina Saracino og Adriana Alves


Nordnorsk kunstnersenter har gleden av å presentere Syv ganger solens farge. Utstillingen er det andre kapittelet i Solætt, et langsiktig kuratorisk prosjekt som undersøker kunstneriske forestillinger om en verden bortenfor karbonavhengighet, i møte med den globale overgangen fra fossile brensler til fornybar energi, særlig solkraft. Som livgivende kraft har solen hatt en helt sentral plass i tidligere kulturers kosmologier. Solætt viser til hvordan solen i dag tolkes på nytt som symbol på et økologisk løfte. Denne overgangen i vårt forhold til solen veves sammen av håp og motsigelser, men også av skiftende maktforhold, forpliktelser og personlig ansvar.

I mayafolkets skapelsesberetning, slik den er fremstilt av Robin Wall Kimmerer, fortelles det at gudene flere ganger forsøkte å finne det gunstigste materialet for å skape mennesket. Etter flere mislykkede forsøk anvendte de til slutt sollys. Skapningene som da oppsto ble omtalt som «syv ganger solens farge» – mektige, talentfulle og strålende hevet de seg over naturen og alle andre, som om selve lyset de var skapt av også ble årsaken til deres forblindelse. Solætt tar mayafolkets bilde som utgangspunkt for å utforske menneskets plass og ansvar i verden i dag.

Der det første kapittelet av Solætt, med tittelen Jeg samtaler med ilden, trakk paralleller fra våre forfedres bruk av ild til forbrenningen av fossile brensler, vender Syv ganger solens farge seg mot en større forståelse av energi. Som noe som strømmer gjennom alle vesener og materialer er ikke energi kun en mulig ressurs for kraftutvinning, men en grunnleggende og nærværende kraft, virksom i alt fra de største bevegelser til de minste bestanddeler av materien. Solen forstås her altså ikke kun som en materiell ressurs, men også som en symbolsk, emosjonell og åndelig størrelse i en samtid som i økende grad formes av teknologi, med dens mange brudd og dissonanser.


Med utgangspunkt i urfolks gamle verdensforståelse, norske folkesagn, zoroastriske kosmologier og gresk mytologi, forener utstillingen et utvalg kunstnere som aktiverer disse tradisjonene i møtet med samtidens utfordringer i en usikker fremtid. Kunstverkene deresbinder sammen kunnskap fra våre felles forfedre med dagens teknologiske virkelighet,åndelighet og materielle praksiser og løfter frem energi som noe levende, relasjonelt og relevant. Slik åpner utstillingen et romsom muliggjør forestillingen om ikke-utnyttende, samhandlende, bærekraftige måter å være i verden på.

I videoinstallasjonen Melted into the Sun (2024) vender Saodat Ismailova tilbake til den tvetydige skikkelsen Al-Muqannaʿ(«Den tilslørte»), en tekstilfarger som ble åndelig leder og politisk agitator i Sentral-Asia på 700-tallet. Hans synkretiske, millenaristiskebevegelse, med trekk fra zoroastrisme, mazdakismeog buddhisme, utfordret datidens maktstrukturer ved å stille spørsmål ved både utnyttelse av landressurser, sentralmakten og religiøs undertrykkelse. Hans ettermæle ble senere appropriert av den regionale sovjetiske propagandamaskinen som et nativistisk heltebilde på kampen for felles eiendom og fellesskap. Med en sirkulær forståelse av historie og kunnskap revitalisererIsmailova Al-Muqannaʿslære, tolket av den innflytelsesrike usbekiske poeten JontemirJondor. Delvis filmet ved det store solovn-anlegget i Usbekistan, danner verket en visuell tidsreise som utforsker Al-Muqannaʿs omtalte bruk av illusjon og vitenskap i demagogiens tjeneste, og samtidig belyser hvordan teknologi og menneskers inngrep i jorden har vært avgjørende for å opprettholde maktstrukturer helt siden oldtiden.


I Ina Otzkos tverrfaglige praksis undersøkes økologiske, sosiale og planetariske spørsmål gjennom en kontemplativ og kroppslig tilnærming, med fokus på relasjoner og tid. Neonverket iamnowhere (2025) peker mot følelsen av å være her og ingen steder på én gang, en terskel tilstand med potensial for forankring og forbindelse. Together Elsewhere (2025) springer ut fra en tretti minutters liveperformance på en plattform i sjøen foran fjellrekken De syv søstre på Helgelandskysten. Her lener kunstneren seg mot en stav presset mot brystet, i en skjør balanse som opprettholdes av samspillet mellom kropp, pust, materiale og omgivelser. Bak henne reiser fjellene seg som vitner om en fjern fortid og vekker til live sagnene om troll som ble til stein idet de første solstrålene traff dem. Gjennom stille aktivisme fremstiller Otzko på nytt vår relasjon til jorden, land og vann – ikke som noe vi eier eller utvinner, men som en levende vev av usynlige bånd og relasjoner i kontinuerlig utvikling.

Gjennomhele sitt kunstnerskap utviklet Alf Magne Salo (1959–2013) et særeget abstrakt formspråk der lys, farge og rytme står sentralt. Med utgangspunkt i de organiske formene i samisk kultur og duodji, samt elementer fra impresjonismen, kubismen og modernismen, omskapte han arktiske lysfenomener og landskap til mettede fargeflater av skiftende former. Sterke gule og røde toner gjenspeiler intensiteten i midnattssolen, mens mørkere nyanser peker mot det langvarige vintermørket i nord. Nattsol (2006) gir uttrykk for denne sensibiliteten og fremkaller de skimrende overgangene i den arktiske sommernatten. Solen er også utgangspunktet i serien De fire årstider (1987), en utsmykking til Senter for nordligefolk i Manndalen bestående av fire store oljemalerier på trepaneler, som her vises i utstillingssammenheng for første gang. Verket er utformet som solportaler der årstidenes faser flyter inn i hverandre,slik at lys og varme i ulike tilstander sameksisterer og uttrykker en syklisk kontinuitet.


I samisk tradisjon forstås duodjisomen kosmologisk materiell praksis, selv om det som regel oversettes til «håndverk». Duodji innebærer derfor mer enn et ferdig objekt: det rommer materialenes reise, deres transformasjon, deres estetikk, og hvordan bærekraft, funksjon, form og mening er uløselig knyttet til hverandre. Denne forståelsen speiles også i Olof Marsjas praksis, der han setter sin samiske arv i dialog med samtidens materialer og fortellinger. Slik viser han hvordan sammenstilling av gamle og nye tradisjoner utfordrer en entydig historisk fortelling. Arbeidene hans utfolder seg som en lekende utforskning der alvor og humor går hånd i hånd, og hvor spørsmål om identitet, historie og vår samtid trer frem. Han kombinerer gjerne organiske og syntetiske elementer, slik at spor av håndverket og ujevnheter får eksistere side om side med mer teknologisk bearbeidede prosesser. Resultatet er hybride uttrykk som trekker veksler på både duodji, pop-estetikk, hverdagsliv, middelalderkunst, tegneserier og myter, og som fremstår både gjenkjennelige og fremmede. Skulpturen Å vår! (2024) fremstiller en menneskekropp med et solsikkehode, et vesen som både minner om totemiske skikkelser og tegneseriefigurer. Med åpne armer ønsker den solen velkommen tilbake etter vintermørket. Solsikken, lenge et symbol på vitalitet og solenergi, blir her et hybridvesen som peker mot slektskap på tvers av arter.


Hilde Hauan Johnsens Fargeprisme fra natur IV (2022–2024) er en stor silkeinstallasjon, farget med planter hun har samlet i grenseland i Sápmi: ved Krokfjell, der Norge, Russland og Finland møtes, og ved Goldajärvi, der Sverige, Finland og Norge grensesetter hverandre. Over to år sanket kunstneren planter som ga opphav til tyve ulike farger, hver påvirket av sine spesifikke levevilkår – klima, jord og vann. Verket undersøker lys, farge og mønster både som fysiske fenomener og som kulturelle krefter. Sollyset bindes i planters pigmenter, samtidig som det former måten vi sanser, forstår og forhandler vår plass i verden. Hauan Johnsen knytter den langsomme, materielle prosessen med planteinnsamling og farging til overordnede spørsmål om forflytning og tilhørighet: planter krysser grenser ved naturlig spredning, fraktes med dyr, mennesker og varer, og slik videreførerde historiske spor på tvers av tid og sted. Ved å forankre sin praksis i omstridte landskap synliggjør Hauan Johnsen sammenvevingen av økologi, politikk og kunnskap. Installasjonen fanger et flyktig øyeblikk av farge fra bestemte steder, samtidig som den peker mot større sykluser av endring, motstandskraft og de mer-enn-menneskelige historiene som beveger seg på tvers av grenser.


Med base i Athen og Kymi (Hellas) utvikler Angelo Plessas ritualer, systemer og erfaringer hvor teknologi, spiritualitet og utvidede former for queernessmøtes. Siden internettets tidlige dager, i seg selv et sted for myte og transformasjon, har han undersøkt hvordan det spirituelle og det digitale kan speile hverandre. Arbeidene henter impulser fra eldgamle kosmologier, folketradisjoner og kybernetiske mytologier, og visker ut grensene mellom menneske og maskin, det virtuelle og det materielle. Plessas skaper ritualer med koder, bygger kretsløp av mening og inviterer bådemenneskelige og ikke-menneskelige vesener inn i delte erfaringer. Installasjonen utviklet for Syv ganger solens farge kombinerer verket Karma Dome (2019) med en serie quilter, inkludert de to nye arbeidene Sole Solaris (2025). Rainbow Unit Ceremony (2025), utformet som åpningsakten, er en guidet meditasjon som kanaliserer solenergi som et virksomt prinsipp og livgivende kraft i alle former for relasjon. Utgangspunktet er øyet, et organ som oppstod samspill med sollys, hvorfra Plessas leder en reise gjennom kroppens energistrømmer, fra det molekylære til det kosmiske – som om vår puls allerede tilhørte solen.

Referanser:
Robin Wall Kimmerer, Braiding Sweetgrass: Indigenous Wisdom, Scientific Knowledge, and the Teachings of Plants, 2013

Foto: Kjell Ove Storvik